Sentrum Scene + Teltet

Wow. Igår var (også) en bra dag. Dritgøy.

Omtrent klokken tolv ankommer vi teltet på Youngstorget, og utsyret blir bært inn. Vi er litt tidlig ute, så vi setter oss backstage og spiser litt mat, og drikker store mengder vitamindrikk. Deretter er det tid for lydprøve. Scenen er megakul, og hele opplegget er så proft at jeg de første minuttene blir litt paff, før jeg klarer å komme meg til hektene. Det er store flatskjermer plassert rundt omkring i det store teltet, i tillegg til to storskjermer på hver side av scenen. Masse kameraer. Overkult.

Da lydprøven vår var ferdig hadde vi rundt en halvtimes pause før generalprøve og showgjennomgang. Vi skiftet til sceneantrekk, stemte gitarer og blåste i rør.

En mann med headsett forteller oss at vi må entre scenen, fordi showet starter om kun fem minutter. Vi skal starte showet. «Ett minutt og tjue sekunder!» roper mannen med headsett. Sceneteppet er igjen. Vi hører publikum, og vi hører introduksjonsfilmen med tidligere vinnere av prisen. Mannen med headsett holder nå hånden opp i været, for så å slå den ned i retning gulvet mens leppene former et klar-ferdig-go. Sceneteppet åpnes. Snorre starter en trommebeat. Første låt er igang.

To ord: Fantastisk gøy.

Nå er det tid for lunsj. Kyllingsalat igjen. Nam. Vi setter oss på en fontene, i mangel på andre steder å sitte. Budstikka tar masse bilder. For ja! To stykker fra Budstikka (lokalavisen) var med for å dokumenterte hele dagen vår. Veldig moro!

Tiden er inne for Sentrum Scene. Det hele startet med at vi prøvde å finne scenen. Fikk litt Spinal Tap- feeling, i og med at det tok sin tid før vi fant den. Lydprøve. Konsumeringen av to hele potetgullposer backstage. Vi venter. Vi leker dobbeltordleken. Vi drikker mer vitamindrikk («Reload» er best har vi funnet ut iløpet av bylarmdagene). Tiden går. Plutselig blir vi litt nervøse. Jonas forteller at nervøsitet er frykt for å dø, og at det henger igjen fra tiden som aper. Vi skal ikke dø. Nervøsiteten forsvinner. Delvis. Mer vitamindrikk. Tomt for «Reload», så vi må gå over på «Care.» Så er klokken plutselig fem på åtte. Fra backstage til green room. Fra green room til scenen.

Vi entrer scenen. Og herregud, atter en gang blir jeg overrasket over mengden folk. Vi spiller. Det er kick. Det er sykt. Det er... ubeskrivelig. Jeg er litt tom for ord, men jeg kan si med trygghet at jeg vil huske øyeblikkene på scenen. Lenge.